En ensom sky

Ensom
Ingen vil ha meg
Jeg blir alltid ønsket bort
Hver gang jeg dukker opp blir alt grått
Jeg skygger for deres lyse sinn, gleden forsvinner
Men det er ikke min skyld
Hadde jeg bare vært
sola

Døden

Du kjem inn døra og blir møtt av ein vegg,
Lukter,
Mat,
Drikke,
Brent ved og krydder.
Men dette betyr ikkje noko for deg.
For det som fangar oppmerksemda er gjestane rundt bordet.
Det sit ein familie der,
Dei har malt om munnen,
Men det når ikkje augo,
For det ligg ein stilla,
Og pusten stanser i det du skjønner kva det er;
Døden.
Han sit rundt bordet med eit bredt glis
Og stirer på deg og du skjønner med eit,
At dette er ditt siste pust.
Hjartet ditt som bankar vil slutte og
Aldri slå igjen.

Skrevet av Malin og Nooria

Dikt

(ingen tittel på diktet)

Mor kler opp Far
til krigen.

Hånden som før
rørte ved en vugge,
fester nå en knapp
om hans liv,
og når han reiser
i morgen,
vil de holde
et garn av lin.

Mor kler opp Far
til krigen.

Hånden som før
rørte ved en vugge,
vil snart legge roser
på en grav,
og holde de små barn
i hånden,
når de drar for å
hilse på Far

Dette diktet er skrevet av Marianne Lerdahl (hun er ikke en kjent forfatter)
Jeg valgte akkurat dette diktet fordi jeg synes det tar fatt i en og får en til å tenke. Temaet er krig. Om hvordan viktige, betydningsfulle liv går tapt i krig.
Jeg synes diktet var veldig trist fordi vi får vite at moren kler opp faren til krig og at de har barn. Diktet skiller tre forskjellige tidsperioder. Den første er nåtiden, når hun kler han opp. Den andre er fortiden, da han var med familien sin. Mens den tredje er fremtiden, hva som kommer til å skje.
Diktet rimer ikke, kun noen få steder som : Grav - far og liv - lin.
Diktet er skrevet veldig bra, og det er gripende. Spesielt fordi måten hun skriver det på får stemningen til å bli trist.
"Hånden som før rørte ved en vugge, vil snart legge roser på en grav, og holde de små barn i hånden, når de drar for å hilse sin far"